Digerud_lav.jpeg

COLLAGE&architecture

JAN DIGERUD

Forord: Mari Hvattum

Språk: Engelsk

Grafisk design: Christine S. Sunde

Kommer 1. nov 2013

Åpning av utstilling på Galleri Vulkan 2. nov.

 

 

Historiens gjenfortryllelse
Jan Digerud og den figurative postmodernismen

My world is in fragments, smashed into pieces so fine I doubt I will ever re-assemble them” skrev filmskaperen Derek Jarman i 1987. Utsagnet siteres ofte når postmodernismen skal beskrives og diagnostiseres. Jarman synes å sette fingeren på selve den postmoderne dystopien: i en verden der alle utopier er døde er det bare en ironisk lek med fragmenter tilbake. Eller kan Jarmans fragmenter forstås på en annen måte? Var (og er) postmodernismens kulturelle de- og rekonstruksjoner ikke bare en dystopisk kritikk, men også en håpefull projeksjon av nye, potensielle helheter? Ser man på Jan Digeruds arbeider øyner man et ørlite håp om at det kan være sånn.

Men det er klart: postmodernismen i arkitekturen artet seg først og fremst som en kritikk – et oppgjør med en abstrakt og elitistisk modernisme og en gjenerobring av den historiske figuren. Med teoretikere som Pablo Portoghesi og Christian Norberg-Schulz i spissen ble postmodernismen nærmest til en krigserklæring: et dobbelt felttog mot en utopisk førkrigsmodernisme og en meningsfattig seinmodernisme. I Stanley Tigermans fotomontasjer synker Mies’ IIT-bygning i havet som en modernismens Titanic, mens Leon Kriers fete røde kryss annullerer Le Corbusiers grønne by for evig tid. Felttoget kulminerte som kjent med Charles Jenks’ erklæring om at modernismen døde den 15. juli 1972, ”at 3.32 p.m. or thereabouts”, illustrert med stillbilder fra sprengingen av det modernistiske Pruitt-Igoe-området i St. Louis.

Digeruds mangfoldige og desidert postmoderne praksis passer ikke umiddelbart inn i denne kritiske og polemiske tradisjonen. For ham sank Mies aldri i havet. Det gjorde heller ikke modernismen for øvrig. I stedet ble den tatt ned fra sin puristiske pidestall og gjort til gjenstand for en rik og leken fortolkning; en historisk og estetisk rekontekstualisering, så å si. Slik Digerud forvaltet den, var postmodernismen en formgivende praksis snarere enn et teoretisk manifest, og representerte vel så mye en gjendiktning av modernismen som en kritikk av den. Kubismens mangefasetterte collager, purismens intense studier av grunnformene og forholdet mellom dem, modernismens frie plan og komplekse romsammenstillinger: alle disse temaene forfølges på interessante og uventede måter i den postmoderne arkitekturen. Jan Digeruds arbeider er preget av nettopp disse temaene.

Digerud var selvsagt ikke alene i sin gjenfortolkningsstrategi. Om man studerer Colin Rowes Collage City, Charles Moores fabulerende videreføringer av Le Corbusier’s formverden eller Robert Venturis lekne parafrase over modernismens på- og forbud i Mother’s House, ser man lignende omvandlingsbegjær. ”I prefer ’both-and’ to ’either-or’” skrev Venturi i sitt vennlige manifest Complexity and Contradiction. Digerud lærte mye av Venturi, og sluttet seg til læremesterens Ole Brum-aktige formular. Men der Venturi ble fanget i en lek med tegn, utviklet Digerud et formspråk hinsides semantikken; en inkluderende postmodernisme, udogmatisk, men ikke uten brodd. Mer enn en modernismekritikk representerer dette arbeidet en fordomsfri gjendikting av modernismens rike formverden, der modernismen selv blir satt inn i et langt og lekent arkitekturhistorisk kontinuum.

Det er i dette overskuddspregede gjendiktingsperspektivet Digeruds arbeider må sees, både det han har gjort alene og det som ble gjort sammen med kompanjongen Jon Lundberg. I motsetning til andre Europeiske postmodernister slik som Jencks eller Robert og Leon Krier, ble Digeruds arbeider aldri til illustrasjoner av et teoretisk program. Inspirert av Le Corbusier like mye som av Borromini og av Louis Kahn like vel som Palladio, framstår Digeruds rom og former som rike og mangetydige, med mange lag av assosiasjoner og betydninger. Det er et levende og mangefasettert arbeid, som fortjener å studeres. Ikke først og fremst som eksempel på postmoderne modernismekritikk, men snarere som en gjenfortryllende bearbeiding av moderne arkitektur.

I dag, da arkitekturhistorikere står i kø for å skrive postmodernismens historie, er det viktig å ha denne gjenfortryllelsen i minne. Postmodernismens største bragd var ikke den akademiske kritikken som ble rettet mot modernismen, men at man åpnet for en ny fabulerende praksis der det rene og det urene, det mangetydige og entydige, det banale og det sofistikerte kunne utforskes med like stor gyldighet. Samtidsarkitekturen anno 2013 er utenkelig uten dette kreative kuppet, selv om de færreste arkitekter av i dag ville definere seg som postmodernister.

Modernismekritikerne på 1980-tallet fortvilte over at fragmentene ikke lenger lot seg samle til et hele. Jan Digerud fortviler ikke. I stedet gyver han løs på han fragmentene med stor begeistring og innlemmer dem i et utall nye, mulige sammenstillinger. Det er et arbeid å bli glad av. ”My world is in fragments, smashed into pieces so fine I doubt I will ever re-assemble them” klagde Jarman. “Helt i orden” synes jeg at jeg hører Digerud svare. Og planlegger en ny collage, mens Miles Davis spiller i bakgrunnen.

                                                                                                                              Mari Hvattum

 

ISBN: 9789187543456

Pris: 199